Når bør hundeorganisasjonene varsle Mattilsynet?

NKK er ikke Mattilsynet. Raseklubbene er heller ikke offentlige tilsynsorganer. Men når en hundeorganisasjon får konkrete opplysninger om mulig alvorlig svikt i dyrevelferden, er ikke spørsmålet nødvendigvis bare hva organisasjonens egne regler sier. Dyrevelferdsloven har også en varslingsplikt. Hvor går egentlig grensen mellom «ikke vårt ansvar» og plikten til å reagere?
En raseklubb mottar en bekymringsmelding om en oppdretter. Det følger kanskje bilder, veterinæropplysninger, skjermbilder eller vitneforklaringer. Klubben diskuterer saken og vurderer om egne regler er brutt. Kanskje sendes saken videre til Norsk Kennel Klub.
Men hva dersom opplysningene samtidig gir grunn til bekymring for hundenes velferd?
Skal organisasjonen behandle saken ferdig internt? Skal den overlate til varsleren å kontakte Mattilsynet? Eller kan opplysningene være så alvorlige at de som sitter med dem selv har en plikt til å varsle?
Svaret finnes ikke bare i NKKs regelverk.

Loven sier «enhver»

Dyrevelferdsloven § 5 inneholder en generell varslingsplikt. Den gjelder den som har «grunn til å tro» at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt når det gjelder miljø, tilsyn og stell. Mattilsynet eller politiet skal da varsles «snarest mulig».
Det er to formuleringer som er viktige.
Den første er «enhver».
Varslingsplikten er ikke forbeholdt veterinærer, offentlige ansatte eller andre med et spesielt ansvar for dyr. Forarbeidene til loven understreker at bestemmelsen retter seg mot enhver.
Den andre er «grunn til å tro».
Man behøver altså ikke først å bevise at dyrevelferdsloven er brutt. Forarbeidene beskriver terskelen som at det må foreligge en begrunnet mistanke om forhold som innebærer alvorlige brudd på dyrevelferdsloven.
Det er en viktig forskjell.
Det er Mattilsynet og eventuelt politiet som har myndighet til å undersøke og følge opp mulige lovbrudd. Varsleren skal ikke først gjennomføre sin egen etterforskning og komme frem til en endelig juridisk konklusjon.

Men ikke enhver bekymring utløser varslingsplikt

Det betyr heller ikke at enhver uenighet om hundehold, ethvert regelbrudd eller enhver bekymringsmelding automatisk skal sendes til Mattilsynet.
Loven snakker om mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn eller stell.
Mattilsynet understreker også betydningen av konkrete og objektive opplysninger når man varsler. Mistanken må med andre ord ha et faktisk grunnlag.
Det er derfor fullt mulig at en sak kan være relevant for en raseklubb eller NKK uten at den samtidig utløser varslingsplikten etter dyrevelferdsloven.
Brudd på NKKs regler er ikke automatisk brudd på norsk lov.
Og kritikkverdig hundehold er ikke nødvendigvis alvorlig nok til å utløse § 5.
Det er nettopp i grenselandet mellom disse kategoriene at spørsmålet blir interessant.

NKK er ikke Mattilsynet

Norsk Kennel Klub er tydelig på sin egen nettside:
NKK er ikke et offentlig tilsyn. Organisasjonens myndighet er begrenset til eget regelverk og medlemmer eller aktører som bruker NKKs tjenester. Saker som gjelder lovbrudd etter dyrevelferdsloven eller forhold utenfor NKKs virkeområde skal rettes til Mattilsynet eller politiet.
Det er en viktig og juridisk korrekt avgrensning.
NKK kan reagere på brudd på egne regler. Mattilsynet fører offentlig tilsyn med dyrevelferdsloven. Politiet etterforsker mulige straffbare forhold.
Men det besvarer ikke helt spørsmålet om hva som skjer når alvorlige opplysninger allerede har havnet hos NKK.

NKK mottar og vurderer bekymringer

NKK har opprettet et eget Bekymringsutvalg som tar imot og vurderer bekymringer om blant annet uansvarlig hundehold, avl og oppdrett når saken er knyttet til NKKs regelverk. Utvalget skal også veilede videre når saken tilhører Mattilsynet eller politiet.
NKK beskriver selv arbeidsmåten slik:
Bekymringsutvalget mottar og registrerer bekymringsmeldinger, innhenter nødvendig dokumentasjon og vurderer om saken ligger innenfor NKKs mandat. Men sjekklisten stopper ikke der. Utvalget vurderer også «behov for å varsle myndigheter».
Ved grov vanskjøtsel eller vold er NKK enda tydeligere: Mattilsynet eller politiet skal kontaktes umiddelbart. Dersom forholdet samtidig har tilknytning til NKK, kan også NKK varsles.
Dermed oppstår et viktig skille.

Å varsle er ikke det samme som å føre tilsyn

At NKK ikke er et offentlig tilsyn betyr at organisasjonen ikke skal overta Mattilsynets oppgaver.
Men å varsle Mattilsynet er noe annet enn å være Mattilsynet.
Det samme gjelder raseklubber og andre hundeorganisasjoner.
Spørsmålet er derfor ikke om en klubb selv skal avgjøre om dyrevelferdsloven er brutt. Spørsmålet er hva som bør – og i enkelte tilfeller må – skje dersom personer i organisasjonen får så konkrete og alvorlige opplysninger at terskelen «grunn til å tro» kan være passert.
Det kan også gjøre intern saksbehandling problematisk dersom den blir en grunn til å vente.
Loven bruker formuleringen «snarest mulig».
Dersom opplysningene allerede er alvorlige nok til å utløse varslingsplikten, er det vanskelig å se at en organisasjons interne behandling i seg selv kan erstatte varsling til myndighetene.
Det betyr ikke at enhver intern sak må stoppes. De to prosessene kan handle om forskjellige ting: Organisasjonen vurderer sitt eget regelverk, mens myndighetene vurderer lovverket.

NKK har selv plassert hundevelferd høyt

Spørsmålet handler dessuten om mer enn juridiske minimumskrav.
NKK omtaler seg selv som hovedorganisasjonen for hundeinteressene og hundeeierne i Norge. Organisasjonen har også gjort hundevelferd til en sentral del av sin egen rolle og ambisjon.
Det skaper forventninger.
For en hundeeier som sitter med alvorlige opplysninger, kan det være nærliggende å kontakte NKK eller en raseklubb. Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette er organisasjoner som forvalter regelverk, avlssystemer, registrering, aktiviteter og store deler av den organiserte hundeverdenen.
Da blir det interessante spørsmålet ikke bare hvilken formell myndighet organisasjonene mangler.
Det handler også om hva de gjør med kunnskapen de faktisk får.

Juss og etikk er to forskjellige spørsmål

Her er det viktig å holde tunga rett i munnen.
At en organisasjon moralsk burde reagere betyr ikke nødvendigvis at den juridiske varslingsplikten er utløst.
Og motsatt: At NKK eller en raseklubb ikke har myndighet til å gripe inn etter dyrevelferdsloven, betyr ikke nødvendigvis at personer som mottar alvorlige opplysninger står utenfor lovens varslingsplikt.
Det juridiske spørsmålet handler om terskelen i § 5.
Det etiske spørsmålet er større:
Hva bør en organisasjon som sier den arbeider for hundenes velferd gjøre når den mottar troverdige opplysninger om at hunder kan lide?
Det finnes også en viktig motvekt. Varsling til myndighetene er alvorlig for den som blir varslet om. Hundemiljøet er ikke ukjent med personkonflikter, rykter og sterke motsetninger. Et system hvor enhver udokumentert påstand automatisk sendes videre som mulig dyrevelferdssak ville heller ikke være særlig godt.
Derfor er lovens formulering kanskje ganske treffende.
Ikke sikker kunnskap.
Ikke løse rykter.
Men grunn til å tro.

Hva skjer i praksis?

På papiret beskriver NKK altså et system hvor Bekymringsutvalget ikke bare vurderer brudd på NKKs egne regler, men også behovet for å varsle myndighetene.
Det vi foreløpig vet mindre om, er hvordan denne vurderingen fungerer i praksis.
Hvor mange bekymringsmeldinger mottar NKK?
Hvor mange inneholder opplysninger om mulig alvorlig svikt i dyrevelferden?
Hvor ofte vurderer Bekymringsutvalget at Mattilsynet eller politiet bør varsles?
Hvor ofte gjør NKK dette selv?
Og hvilke kriterier brukes når NKK vurderer om en sak skal bli værende i organisasjonens eget system eller bringes videre til offentlige myndigheter?
Dette er ikke spørsmål om hvorvidt NKK skal være Mattilsynet.
Det skal de ikke.
Det handler om noe langt enklere:
Hva gjør en hundeorganisasjon når opplysningene på bordet ikke lenger bare handler om organisasjonens egne regler – men kanskje om hundenes velferd?
Det spørsmålet kommer KennelNytt til å følge videre.